Tag Archives: KLM

How to get an upgrade!

 

Intercontinental Aphrodite Hills, Cyprus

Intercontinental Aphrodite Hills, Cyprus

I remember my first upgraded flight with KLM. We were going to Toronto and had reasently been upgraded to becoming a gold-member. I had heard that the chances for an upgrade was close to zero, still I had also heard that people had gotten an upgrade. I crossed my fingers that the flight was fully booked.  Continue reading

Bergen – Amsterdam – Larnaca – a handicapped flight!

2014-04-15 12.41.57

English:

To take the first morning-flight to Amsterdam is rarely a pleasure, yet one does it to get the cheapest possible tickets! This time too…. we were on our way to the airport when other people went home from partying.

The walk from the parking lot to the check-in desk got my inflamed foot to protest and I realized that walking around at the airport in Amsterdam was not going to be particularly nice. When we checked in I asked, a little cautious , if I had to book a wheel-chair/assistance in advance . (I had never done this before!) After being told I could get it in Amsterdam, but that it would be better to book in advance, I decided to wait and see how the foot behaved. Because they had problems with the baggage-belt when we checked in, we were standing at the counter for close to 10-15 min. In fact so long that my foot became quite painful to and I realized walking at Schipol would not be possible. I therefore took the cheaf-decision and ordered a wheel-chair.

When we came to the gate (in Bergen) and it was time to board, we got the “special service ” from KLM. My name was called out and we got to go first into the plane . The former a little embarrassing, the latter somewhat good. The plane was on time and it we were served both drinks and breakfast, even in monkey business. Before landing a stewardess approached me and told that a wheel-chair had been booked and that I would get it as soon as I was outside the aircraft.

When we got off the plane, as promised, a lady  was waiting for me with a wheel-chair. Oh Lord , I never thought it would be so embarrassing! I don’t think it is embarrassing when others sit in a wheel-chair, so I ‘m not sure why I was so embarrassed, perhaps because I don’t normally sit in a wheel-chair and because I usually can walk a little bit? Well … I sat down , we got rid of the lady and “rolled” away towards the passport control . When I realized what gate we arrived at (the farthest away at the B-wing) , I was very glad I didn’t have to walk.  All in all it wasn’t  bad after all. I’m a little unsure of what I had done without the wheel-chair. I would never have managed to walk…

It was a rather strange experience to sit there and just be pushed. In particular, I noticed that it was a bit scary when people came quickly towards me , which I constantly felt . First, because  I was half the size. Second, because I never knew if people really saw me . Third, because I didn’t know if my friend, who pushed me saw the same as I saw. And fourth, because all in all I had zero control. For a control freak , this may be too much!

Something else I noticed was that people saw me coming, but forgot to move their stuff on the floor. I don’t know if we drove over something valuable that day, but it was certainly not my fault, I just sat there!

Otherwise, people were either very kind and helpful , or just completely difficult. The most idiotic happened when we were shopping and I was going to pay. I asked to pay by card. The lady showed me the terminal, which stood on a high counter, and asked me to pay. And then she just looked in the air and waited. She couldn’t know that I could walk, so what if I wasn’t able to reach the terminal? I’m sure I wouldn’t get the goods for free, so I would have had to wave my arms an shouted that I actually needed to get the terminal closer. Fair enough, but still not very pleasant. (Over all my impression of the people working in the shops at Schipol is that they are grumpy and not very helpful. A pity, as I like the airport!)

Because we had booked the cheapest tickets we had no less than 5.5 hours in Amsterdam. It was good to have lounge-access! The lounge was pretty full when we arrived , but around 10:30 any of the people disappeared. Lounge food is however not very good for a person with delicate stomach. The only thing I could eat were the boiled eggs, as they tend to serve those  for breakfast. Otherwise most of the food were full of unidentified spices. Speaking of … Most of the times I’ve been in the lounge at Schipol they use to serve dishes with cabbage, beans, peas and lots of onions and garlic. Seriously KLM, do you need extra help with take-off?


After 4.5 hours we were tired of the lounge and began walking towards the new gate, which was far out on the D-wing . Again I was glad we had a wheel-chair! And again we got to board first. On this flight, which was with Cyprus Air, the flight was only a little more than half-full, so we had an empty seat inbetween us. Delicious! In-flight meal consisted of drinks and meatballs with rice. I coudn’t eat this either, but it smelled good and much better than my boring and dry glutenfree biscuits.

When we got off the plane a man with a new wheel-chair was waiting for us. He was however a bit confused that I needed a wheelchair since I could walk a little bit myself. Oh well … I got the wheel-chair in the end. It turned out that there were three who had ordered a wheelchair (me and two old guys ….) , but only two assistans . It was good I had my own, private “roller”!

It was a pity there wasn’t a queue at passport control, because we would have gone past the queue! (One must take the benefits one can get!)

I don’t think we had used particularly long time to go to the baggage hall, but when we got there our bags were already on the baggage-belt. I said goodby to the wheel-chair and used the suitcases as crutches to get out.

This is the first time I have had to use assistance at the airport. Fortunately, I have been the “pusher” more than once, so I had picked up some tricks: It is possible to hook a rolling suitcases on the chair or the “sitter” can hold the suitcase from the chair. Smart!

Luckily we had booked a rental car in advance and luckily Budget had their counter just outside the baggage hall!

Norwegian:

Å ta første flyet til Amsterdam er sjeldent en fornøyelse, men likevel gjør man det for å få billigst mulig billetter! Også denne gangen… Dvs. at vi var på vei til flyplassen da andre mennesker dro hjem fra fest.

Bare gåturen fra parkeringsplassen og inn til innsjekkingsskranken fikk den betente foten min til å protestere  vilt og uhemmet og jeg skjønte at trasking i Amsterdam ikke kom til å bli spesielt deilig. Da vi sjekket inn spurte jeg derfor, litt forsiktig, om jeg var nødt til å bestille rullestol/assistanse på forhånd. (Jeg hadde jo aldri gjort dette før!) Etter å ha blitt fortalt at jeg kunne få tak i det der, men at det var best å bestille, bestemte jeg meg for å bare se det an. Fordi de hadde problemer med bagasjebåndet da vi sjekket inn, ble vi stående ved skranken en godt stund. Faktisk så lenge at det gikk opp for meg at det var ganske vondt å bare stå rett opp og ned og at det kan være langt å gå på Schipol. Jeg tok derfor en sjefsavgjørelse og bestilte rullestol.

Allerede da vi kom til boarding på Flesland fikk vi oppleve “spesialservicen” til KLM. Navnet mitt ble ropt opp og vi fikk gå først inn i flyet. Førstnevnte litt flaut, sistnevnte litt greit. Flyet var i rute og det ble servert både drikke og frokost, selv i monkey-business. Rett før landing kom det en flyvertinne bort til meg og fortalte at rullestol var bestilt og at den ville stå utenfor.

Da vi kom ut av flyet stod det, som lovet, en dame og ventet på meg med rullestol. Oh Lord, jeg hadde ikke trodd det skulle være så pinlig! Jeg synes jo ikke at det er pinlig når andre sitter i rullestol, så jeg skjønner ikke hvorfor, muligens fordi jeg normalt ikke sitter i rullestol og fordi jeg kan gå litt? Vel… Jeg satte meg ned, vi kvittet oss med damen og durte i vei mot passkontrollen. Da jeg skjønte hvilken gate vi var landet ved (ytterst på B-fløyen), var jeg sjeleglad jeg ikke trengte å gå, for det var laaaangt til passkontrollen. Derfra til KLM loungen var det også langt å gå, så alt i alt var det ikke så verst likevel. Jeg er litt usikker på hva jeg hadde gjort uten rullestolen, for jeg hadde neppe klart å gå så langt…

Det var en ganske merkelig opplevelse å sitte der og bare bli trillet. Spesielt merket jeg at det var litt skummelt når folk kom raskt mot meg, noe jeg hele tiden følte. For det første fordi jeg plutselig var halv størrelse. For det andre fordi jeg aldri visste om folkene virkelig så meg. For det tredje fordi jeg ikke visste om “trilleren” min så det samme som jeg så og for det fjerde fordi jeg alt i alt hadde null kontroll. For en kontrollfreak kan dette bli litt i drøyeste laget!

Noe annet jeg merket meg var at folk så meg, flyttet seg, men glemte å flytte alt pikkpakket sitt. Ikke vet jeg om vi kjørte i stykker noe verdifullt den dagen, men det var ihvertfall ikke min feil, jeg satt jo bare der!

Ellers ble folk enten veldig snille og hjelpsomme, eller så ble de bare helt umulige. Det mest idiotiske skjedde da vi var og handlet og jeg skulle betale. Jeg ba om å få betale med kort, i en disk som var ganske høy. Damen viste meg terminalen, som stod på den høye disken, og ba meg trekke kortet. Og så stod hun bare der og ventet. HUN kunne ikke vite at jeg kunne gå, men hva om jeg ikke kunne reist meg opp selv? Jeg hadde neppe fått varene gratis, men måtte nok pent ha veivet med armene og ropt at hun måtte sette terminalen nærmere meg. Greit nok, men samtidig ikke spesielt hyggelig.

Siden vi hadde bestilt billigste billetter hadde vi ikke mindre enn 5,5 timer i Amsterdam. Da var det greit å ha lounge! Loungen var ganske full da vi kom, men rundt 10.30 var mange av folkene forsvunnet. Lounge-mat er dog ikke noe for en med sart mage. Det eneste jeg kunne spise der var kokt egg, som de pleier å servere til frokost. Ellers var det mye uidentifiserbart krydderier i det meste. Speaking of… De fleste gangene jeg har vært i loungen på Schipol har de servert retter med kål, bønner, erter og en drøss med løk og hvitløk. Trenger KLM litt ekstra hjelp for å lette mon tro?

Etter 4,5 timer var vi lei og begynte å trille mot den nye gaten vår, som lå ytterst ute på D-fløyen. Igjen var jeg glad vi hadde rullestol! Og igjen fikk vi gå først inn på flyet. På denne flyturen, som var med Cyprus Air (trur eg), var det bare litt mer enn halvfullt, så vi hadde setet mellom oss ledig. Deilig! Serveringen bestod av drikke og kjøttboller med ris. Også denne maten stod jeg over, men det luktet godt, og mye bedre enn mine medbragte tørre kjeks.

Da vi kom ut av flyet stod det en mann med rullestoll og ventet på oss. Han var dog litt forvirret over at jeg trengte rullestol, men at jeg kunne gå litt selv. Jaja… jeg fikk rullestolen til slutt. Det viste seg at det var tre som hadde bestilt rullestol (meg og to gamlinger….), men bare to trillere. Da var det godt jeg hadde med meg min egen, private triller!

Det var synd det nesten ikke var kø i passkontrollen, for vi vi trillet pent og pyntelig rett forbi køen! (Man må ta de fordelene man kan få!)

Jeg tror ikke vi hadde brukt spesielt lang tid til bagasjehallen, men da vi kom dit var koffertene våre allerede på trillebåndet og jeg kunne bruke koffertene som krykker ut.

Dette er altså første gang jeg har måttet benytte meg av såkalt assistanse på flyplassen. Heldigvis har jeg selv vært triller, så jeg hadde plukket opp noen triks! Bl.a. at det er fullt mulig å hekte trillekofferter på stolen, ev. at den som sitter kan holde kofferten slik at kofferten triller med stolen. Smart!

Heldigvis hadde vi bestilt leiebil og heldigvis var Budget sin skranke rett utenfor bagasjehallen. Mer om det i neste innlegg!

Bergen -> Chongqing

Vi har begge gullkort hos KLM og det var derfor naturlig at vi valgte KLM da vi bestilte flybilletter til Chengdu. Gullkort hos KLM gir ikke all verdens med goder, men tilgang til lounge og en ekstra koffert er alltid greit. Spesielt når man skal på lange turer. Innimellom vanker det også en oppgradering til business. Innen Europa betyr det plass på de første seteradene og litt bedre mat, mens interkontinentalt får man seter som kan legges ned, lukket og liten kabin og mye bedre mat og drikke. Veldig godt når man blir oppgradert, men ikke noe jeg ville vært villig til å betale mye penger for. Derfor reiser vi alltid på billigste billett, eller som jeg liker å kalle det: ”Monkey-business”.

Det ble, som sagt, ikke noen oppgradering denne gangen. Likevel er det tydelig at KLM nå ønsker å gjøre mer stas på passasjerene sine som flyr mye. Da vi hadde satt oss og flyet var klart for å ta av kom det en flyvertinne og spurte om mannen som satt ved siden av oss kunne tenke seg å flytte ett sete bak slik at vi kunne få en treseter alene. Det ville han gjerne (han og sidemannen fikk også en treseter alene) og monkey-business ble litt mindre trangt for oss.

I tillegg til å få en treseter alene, på et helt fullt fly, fikk vi velge mat først. Det ble servert to retter, men jeg husker ikke hva da jeg ikke spiste noe av maten. Ikke fordi jeg er kresen, men fordi jeg har en litt kranglete mage og da er det lurt å ha med sin egen mat. Vi fikk også mat og drikke først til hvert måltid. Det var ganske deilig, for da tok de brikken med vår mat vekk da de andre fikk sin. At flyvertinnene var ekstra hyggelige med oss (de var ofte bortom for å spørre om det var noe vi trengte) var heller ikke et minus på denne turen!

 

Vi ankom Chengdu 30 min. før tiden. Bagasjen kom raskt og vi tok en taxi til jernbanestasjonen. Denne turen tok ca. 30 min. og kostet 60 CNY.  Vi hadde fått beskjed om å ta et tog kl. 15.30, men det var fullt, så da ble det 17.10 toget, hvis det bare hadde gått til rett tid…

I det vi ser at køen inn til vårt tog plutselig forsvinner, blir vi smertelig klar over ulempen ved å ikke kunne et ord kinesisk. Hvorfor forsvant køen?

Det viste seg at toget var over en time forsinket. I utgangspunktet ikke så ille, men etter 13 timer på fly/flyplasser og 3 timer venting på toget ble vi litt grinete da vi skjønte at vi måtte sitte mer enn en time til.

 

Vi hadde bestilt ”soft seats”, som betyr første klasse (da vi bestilte brukte vi en lapp fra vår kinesiske vert), men jeg tror ikke det var det vi fikk. Jeg tror vi fikk et erstatningstog siden det toget vi skulle ta var forsinket. Det var i hvert fall det de vi delte sovekupe med sa…

Togturen tok helgivis bare to timer. Vi ble hentet på jernbanen av en kinesisk student og en sjåfør fra universitetet her.

Etter 40 min. var vi endelig fremme på campus ved Soutwest University Chongqing. Universitetet ligger utenfor Chongqing, i et område som heter Beibei. Mer om leiligheten, området osv… i et annet innlegg.