Siste dagen på Malta, en oppsummering

IMG_2875
I dag er det siste dagen på Malta, og min første 17 dagers “sydentur” alene er i ferd med å gå over i historien. Det er på tide med en aldri så lite oppsummering.

De fleste kommentarene jeg fikk, da jeg fortalte om turen, har vært: “Skal du reise helt alene, tør du det da, er det ikke litt skummelt, blir du ikke ensom, skal man ikke være sosial på ferie?” Og jo, alle har på en måte hatt rett. Det var litt skummelt å tenke på det da jeg dro. Nå er jeg ikke akkurat en novise når det gjelder å reise og jeg har reist alene både til Beijing, Tokyo, Seoul, Chicago og hele Europa.

Forskjellen på denne turen og de andre har vært at jeg denne gangen ikke skulle jobbe, men kun ha ferie. Og som en venninne av meg sa så forbinder man gjerne ferie med å være sosial. Derfor hørtes det rart ut for mange, også for meg. Mye av grunnen til at jeg bestilte denne turen var fordi mannen skulle jobbe utenlands i to uker og jeg trengte virkelig, virkelig litt sol og varme. Ikke bare psykisk, men fysisk også. Jeg har en del helseplager som, merkelig nok, nesten forsvinner etter noen dager i solen. Dette har jeg opplevd før og dette opplevde jeg nå. Bare det er jo en stor bonus!

Den første uken var jeg veldig opptatt av at jeg var alene. Det gjorde at jeg hadde litt problemer med å slappe av og kose meg. Jeg følte jeg burde gjøre mange ting som jeg vanligvis gjør med mann og barn, som sightseeing og å gå ut og spise, men jeg gjorde det ikke og det fikk meg til å få dårlig samvittighet. Man kan jo ikke ligge pal ut på en solseng i 17 dager, man burde jo få sett litt mer av øyen når man først er her, eller? Og jeg som er så glad i mat, burde jeg ikke kose meg med den gode maten her? Vel, en ting er sikkert. Ting som er kjekt å gjøre med andre er ikke nødvendigvis gøy å gjøre alene. Etter å ha innsett at jeg ikke trengte å ta hensyn til NOEN, hverken andre mennesker eller hva jeg burde gjøre, ble dagene straks mye mer avslappende. Da gjorde jeg akkurat det jeg hadde lyst til å gjøre.

Noen dager stod jeg opp klokken 07.00 og gikk meg en tur, mens andre dager gikk turen rett til bassenget. Jeg innså også at mat kun er en nødvendighet når man er alene. Ihvertfall så lenge jeg ikke liker å spise alene. Jeg har spist meg mett, men jeg har ikke akkurat nytt maten og kost meg slik som jeg normalt ville gjort. For første gang i historien tror jeg at jeg veier mindre ved hjemreise enn ved utreise! (Kan jeg fylle kofferten litt mer da, mon tro?)

Jeg er, normalt sett, et veldig sosialt vesen, men jeg trives også godt i mtit eget selskap. Likevel kan man trygt si at jeg har beveget meg langt ut over grensen for min egen komfortsone med denne turen. Og det burde være grunn nok for mange til å nettopp ta en slik reise. Å kjenne og føle på litt ensomhet, bli bedre kjent med seg selv og sine egne grenser og ikke minst, merke at man faktisk mestrer! Man kan trygt si at mestringsfølelsen har vært en av de største gevinstene mine. Det å vite at jeg overhodet ikke er avhengig av andre for å se verden, at jeg tør og at jeg klarer meg selv, er en gevinst jeg skulle ønske flere jenter/damer ville strebe etter.

Noen vil kanskje tenke at min selvstendighet er en trussel mot ekteskapet. Ja, jeg tør påstå at det sikkert var noen som tenkte sitt angående dette da de hørte jeg skulle reise alene. For min del tror jeg det er limet. Det er ikke et avhengighetsforhold, men noe helt annet, mye dypere, som binder oss sammen!

Om jeg tar en slik tur igjen? Tja, det er jeg ikke sikker på. Det er mange faktorer som spiller inn her, bl.a. hvor desperat jeg er etter å få sol og varme. Er jeg desperat nok og ingen kan/vil være med meg, gjør jeg det kanskje igjen ja!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *