Fordeler og ulemper ved å reise alene

Jeg brukte nok litt tid på å bli vant til å være alene. De første dagene var jeg selv veldig opptatt av at jeg var alene. Jeg følte meg ikke ensom, men jeg hadde hele tiden en viss redsel for at jeg plutselig skulle føle meg veldig “Willy Venneløs”. Dette er over og jeg merker at jeg trives mye bedre nå.

De store utfluktene eller fantastiske restaurantbesøk blir det ikke på slike ferier. Når jeg reiser med mann og barn pleier jeg å legge på meg et kilo eller to, det kommer nok ikke til å være tilfelle etter denne ferien (HURRA!).

Siden jeg ikke har noen å spise med slipper jeg også de evindelige kranglene om hvor, hva og når man skal spise. Jo flere man er i reisefølget, jo vanskeligere blir akkurat dette og det ender med at minst en er misfornøyd og sur (les: har lavt blodsukker) før man endelig dumper ned på en småluguber taverna fordi sulten har tatt fullstendig overhånd.

Sightseeing blir det også lite av. Det synes jeg er kjekkere å gjøre sammen med andre. Om jeg er i storbyer tar jeg gjerne undergrunnsbanen og t-banen for å utforske lokalområdet, men her har jeg ikke gjort det. Selv om øyen er liten, tar bussene her uendelig lang tid fordi de stopper over alt og det er mange folk som skal av og på. Bussene er også så fulle, og dermed varme, at det nesten er ubehagelig.

Å reise på ferie med andre betyr mye venting. Man venter før frokost, etter frokost, før basseng, etter basseng, middag, kvelds… osv… Dette slipper man, naturlig nok, når man er alene.

Den aller største fordelene ved å være alene er uten tvil at jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, når jeg vil. Jeg kan til og med avlyse avtaler jeg har med meg selv! 🙂

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *