Tilbake, del 2: Holt Children Care

Etter møtet med sosialarbeideren ble vi fulgt ned i tredje etasje, der barnehjemmet er. For tiden er det 10 barn fra noen måneder til 1-2 år (etter at sønnen er blitt stor har jeg ingen begreper om hvor stort et barn er ved en viss alder, men jeg tror de eldste barna var 1-2 åe) som er på hjemmet. I tillegg jobber det 6-8 pleiere der. Noen er frivillige og andre er ansatt. Det var flere rom på avdelingen, men de to hovedrommene, der barna sov, var i grunnen ganske triste med tapet og møbler fra 70-tallet og guffent “plastgulv”. Veldig typisk institusjon! På den andre siden virket pleierne snille og greie og barna fikk mye nærkonttakt og kos, det er jeg ikke i tvil om! Og *det* er tross alt det viktigste!

Jeg hadde med noen tåteflasker og brystpumper (til senteret for enslige mødre) og dette ble de veldig glade for. (En stor takk til de som bidro!) Neste gang kommer jeg nok til å ta med meg klær, morsmelkserstatning og kanskje noen leker.

Vi fikk lov til å holde hvert vårt barn fra avdelingen for de minste barna og jeg fikk gi mat til en av de. Jeg må innrømme at jeg fikk lyst til å ta med meg det lille nurket hjem til Norge….

Vi ble fortalt at de som adopterer vekk barna sine i dag stort sett er enslige, veldig unge mødre. Det visste jeg fra før av. Det jeg ikke visste var at det nå for tiden er stort sett gutter som blir sendt ut av landet. Dette fordi de prøver å få til adopsjon innenlands i første omgang og koreanerne vil ikke adoptere gutter. Det var litt uklart hvorfor, men jeg forstod det slik at koreanerne mener det er mer slitsomt å ha gutter. Fordi det nå er en lov som sier at barna i første omgang skal adopteres bort innenlands er derfor barna som nå sendes ut av landet en del eldre enn det de var da jeg var liten. (Min personlige mening her er at det er synd. Jeg tror det er best for alle parter at barna kommer til sine rette foreldre så tidlig som mulig, jo tidligere jo bedre.)

 

Dette var en av de eldste på avdelingen for de minste, gutt på 8 måneder. Lurer på hva som foregår inne i hodet på denne lille gutten…?

 

Etter å ha vært på barnehjemmet en liten stund kom det et amerikansk ektepar inn. De skulle hente sønnen sin senere på dagen, men hadde akkurat blitt fortalt at sønnen de skulle hente hadde en lillebror som var på Holt. Det var “lillebroren” de var på besøk til da vi var der. (Jeg forstod det slik at prosessen for å få adoptere ham ville gå raskere og enklere fordi det er ønskelig at søsken ikke skilles.) Dette møtet fikk vi overvære og for første gang i løpet av tiden på Holt fikk jeg en ørliten klump i halsen. Vi snakket litt med det amerikanske ekteparet, men de var, forståelig nok, mest opptatt av å hilse på, bli kjent med, kose med og leke med sin fremtidige sønn. Det var virkelig rørende å se dette første møtet!

Som en oppsummering av besøket mitt på Holt vil jeg si at ja, det var en fin opplevelse, men langt i fra så opprivende som jeg hadde sett for meg. (Kanskje jeg har sett for mye på programmer som “Tore på Sporet”?Spørsmålet er kanskje om vi alle har sett for mye på slike programmer… Dette er et tema jeg vil komme tilbake til. Selv om møtet med Holt er over har jeg fortsatt mange tema omkring adopsjon jeg gjerne vil ta opp, så bloggen er langt i fra død!)

 

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *