Tilbake, del 1: Holt Post Adoption Center.

Vi klarte å gå til feil kontor. Vi gikk ti hovedkontoret og senteret for utenlandsadopsjon mens vi skulle til “post adoption” senteret. Heldigvis var det ikke langt å gå og vi ble guidet til rett sted av en dame. Det viste seg at hun jobbet med Verdens Barn (de som organiserer adopsjon fra Korea til Norge) og kjente han som jeg har hatt kontakt med der.

 

Utenfor hovedkontoret. Mannen, som står i døren der, var nok sikker på at vi var et ungt par som skulle adoptere for han geleidet oss så fint inn i heisen og trykket på det han trodde var rett knapp, altså senter for utenlandsadopsjon. Han trodde sikkert at vi var på hentereise! 🙂

 

Da vi kom til rett sted ble vi møtt av en gammel og veldig hyggelig mann. Han viste oss hvor vi skulle sette skoene våre og gav oss noen vakre tøfler.

 

 

Det viste seg at sosialarbeideren som jeg hadde hatt kontakt med via mail var borte, men jeg fikk snakke med en annen, veldig hyggelig dame. Hun hadde forresten vært i Norge, i mai! Jeg var ikke forberedt på at de måtte se, og få kopi av, passet mitt, men heldigvis hadde jeg det med meg i vesken. Når jeg tenker jeg om burde jeg visst det, for ellers kunne jo hvem som helst ha dukket opp for å fått ut sensitiv informasjon.

Etter å ha gått gjennom formalitetene kom hun med mappen min. Den så forbausende lik ut til den mappen som jeg hadde hjemme! Jeg var spent, men likevel forbausende rolig og fattet. Det første jeg fikk se da jeg åpnet mappen var de to bildene som ble tatt i Korea før jeg ble adoptert, som jeg også selv har. I tillegg var det et bilde av meg i fullt vinterutstyr i snøen! Jeg ble forklart at bildet var blitt sendt av mamma og pappa. Det skjønte jeg med en gang, for jeg har sett det samme bildet hjemme i albummet.

I begynnelsen fikk jeg også vite at de ikke hadde noe mer informasjon om bakgrunnen min enn det som stod i mappen som jeg allerede har. Jeg ble levert til et annet barnehjem, for innenlands adopsjon. Dette barnehjemmet er lagt ned og det er nok noe av grunnen til at det ikke finnes noe mer informasjon. Ellers stod det ikke så mye mer i mappen min, annet enn mamma og pappas evaluering, som jeg ikke fikk se. Jeg tror det var både evalueringen av dem og et brev med evaluering av meg i ettertid. Selv om jeg ikke fikk lese dette kunne jeg skimte mamma sin håndskrift! Bilder av familien var der også, veldig vittig, 40 år gamle bilder av en kjernesunn, norsk familie. Det var nok bildene som gjorde utslaget! Og ikke minst, at vi hadde “trekk-i-snoren-do”! 🙂

I grunnen er jeg lettet og glad over at jeg ikke fikk vite noe mer enn det jeg allerede vet. OM det f.eks. hadde ligget et brev eller et notat om at bio-familien hadde prøvd å ta kontakt (dette har jeg hørt flere historier om), måtte jeg tatt et valg. Jeg er redd jeg, fordi jeg er mor selv, hadde følt meg tvunget til å ta kontakt. En mor vil jo gjerne vite hvordan det har gått med barnet sitt tenker jeg! Siden jeg overhodet ikke har vært interessert i å finne biologiske røtter er det derfor godt å vite at det ikke er noe mer informasjon å hente ut.

Dette ble altså hverken noe “tåreperse” eller så følelsesladet som jeg trodde det kom til å bli. Ikke en eneste gang i løpet av prosessen hadde jeg så mye som en klump i halsen en gang. Jeg, som er verdens mest sentimentale, føler meg nesten litt snytt! Andre har fortalt at de syntes dette møtet på Holt var veldig nært, jeg fikk aldri den følelsen. Ja, det var kjekt, og kanskje også viktig, men i ettertid ser jeg at det kun var viktig for å få stadfestet at jeg overhodet ikke føler hverken noe savn eller “sort hull”.

Del 2. fra barnehjemmet kommer i morgen!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *